Dr. Gea og jeg holder fortsatt full drift i dag, selv på en søndag. Klinikken vår stenger aldri helt, spesielt ikke når en merkelig pasient venter på oss. Når vi kommer inn, finner vi ham utstrakt på undersøkelsesbordet – men ikke på vanlig måte. Han ligger på hodet, med hodet dinglende over kanten. Er det for å gjøre narr av oss? Kanskje det er hans utenlandske natur, eller kanskje bare frekkhet. Uansett er det en ynkelig oppvisning. Greit. Hvis han vil leke, spiller vi etter våre regler. Mens vi observerer ham, legger vi merke til at halsen hans virker blokkert, som om noe hindrer pusten hans. Hva er bedre enn å bruke føttene våre? Vi tar oss tid – først Gea, hennes mindre fot presser dypt inn i munnen hans, utvider den med langsomme, bevisste bevegelser mens han slipper ut kvelte gurgler. Så er det min tur, min større fot tvinger seg enda dypere inn, nesten kveler ham. Vi presser hardere og hardere til – plutselig – løsner blokkeringen. Jeg gir ham en nyreskål, og han kaster opp alt i den. Så husker vi: han kom etter å ha spist, og ignorerte våre klare instruksjoner om å være faste. En virkelig idiot, ute av stand til å følge grunnleggende retningslinjer. På det tidspunktet fortjener han ingenting annet enn vår forakt og sålene på skoene våre mot ansiktet hans. Vi sparker ham gjentatte ganger, kaldt og presist, og setter vår makt i ham. Til slutt sender vi ham hjem uten å fullføre undersøkelsen. Til syvende og sist ble han behandlet – men strengt på våre premisser.
