I fire lange dager har jeg holdt tilbake, ventet på dette øyeblikket—bare for deg. Nå er det tid for å frigjøre det som har vært fanget inne, og jeg vil at du skal være vitne til hvert sekund av det. Jeg tilstår, det er ikke lett. Kroppen min har motstått, men jeg er fastbestemt på å slippe tak. Sensuelt beveger jeg meg, spiller med deg med glimt under skjørtet mitt før jeg endelig frigjør meg selv. Kan du følle spenningen? Forventningen? Mens jeg nærmer meg kameraet, skyver jeg med all min kraft. Hardheten av det overrasker meg—steinhard og sta. Stønnene mine fyller luften mens jeg anstrenger meg, og omsider danner det seg en bule i de hvite trusene mine. Men det er ikke over ennå. Hånden min utforsker hardheten under stoffet, og jeg fortsetter å skyve. Rumpen min strekkes vidt, men kampen vedvarer. Med en siste innsats er det ute—en triumf like monumental som en fødsel. Jeg spiller med deg, viser frem bulen, beveger meg nærmere og lengre unna, lar deg nyte hver detalj. Jeg setter meg, prøver å klemme den sammen, men hardheten håner til og med min vekt. Det er nesten komisk—som å sette seg på noe ubøyelig, akkurat som din opphisselse. Jeg reiser meg igjen, vifter med de skitne trusene mine, lar deg se de umiskjennelige formene gjennom stoffet. Lengter du etter mer? Skal jeg fjerne trusene mine? Jeg gjør det, avslører rotet under, de skitne kinnene mine, og det ubestridelige beviset på min kamp. Kunne du motstå trangen til å dykke inn i mitt jordnære etterspill? Og mens jeg viser deg de harde resultatene på nært hold, vet jeg at du er fanget. (Ja, det er et langt klipp—12 minutter med ren besluttsomhet og rå følelse. Jeg mistet meg selv i øyeblikket, og hvert sekund var verdt det.)
