Etter en lang tur hjem kommer jeg hjem og finner min trofaste tjener ivrig etter å ta seg av føttene mine. Jeg beordrer ham å fjerne Converse-skorne mine og puste inn lukten fra mine slitne, luktende sokker. Uten nøling presser han leppene mot sålene på mine størrelse 11 føtter, og nyter hver drape svette. Hans hengivenhet til føttene mine er ubestridelig—kanskje til og med overdreven. "Du ville gjort hva som helst for meg, ikke sant?" driller jeg, og kjenner svaret hans før han i det hele tatt snakker. Men ord betyr lite; handlinger er det som teller. For å presse grensene hans, blir jeg lei av bare fotdyrkelse og bestemmer meg for å teste lojaliteten hans videre. Jeg instruerer ham om å dyrke en annen del av meg—rompen min. Gjennom trusene mine inhalerer han dypt, og så fjerner jeg dem og krever at han nyter lukten av min bare hud. Men den virkelige prøven venter. Gårsdagens måltider har gjort meg klar til å lette meg, og jeg har valgt munnen hans som destinasjon. Selv om han protesterer, minner jeg ham på eden hans. "Åpne vidt," befaler jeg. Det som følger er en lekse i underkastelse—en tykk stengel kommer ut, fulgt av mykere rester, som alle lander rett på tungen hans. Han skjærer seg nesten, men jeg ler bare. "Dette er prisen for hengivenhet," erklærer jeg. Fra nå av strekker hans dyrkelse seg utover føttene mine—han er nå mitt personlige menneskelige toalett. Med mine perfekte føtter alltid innenfor synsvidde, holder jeg ham i en tilstand av frustrasjon og motivasjon. Hans besettelse sikrer at han vil komme tilbake, klar for hva jeg enn krever. Transformasjonen er fullført: min fotknekt har blitt det ytterste symbolet på underkastelse.
