I dag lager jeg denne videoen for å offisielt avslutte forholdet vårt. Jeg har bestemt meg for å bruke jeansene du ga meg som en siste handling av opprør. Men her er vrien: Jeg skal ødelegge dem fullstendig. Ja, jeg fyller dem til randen, sørger for at de blir ødelagt uten mulighet for reparasjon. For å gjøre det mer symbolsk, har jeg plassert et lite plastikktøyhode inni—la oss late som det er ansiktet ditt. Synd du ikke er her for å oppleve det i førstehånd; jeg ville ikke ønske noe heller enn å etterlate et varig inntrykk. Disse jeansene er ferdige—jeg kommer aldri til å bruke dem igjen. Mens jeg sitter på gulvet, føler jeg den varme søla som knuses under meg, en passende metafor for det du fortjener. Du burde ha sett dette komme. Ærlig talt, jeg burde ha gått fra deg for lenge siden. Du har ikke vært annet enn et sløseri med tiden min. Nå trekker jeg tøyhodet ut av kaoset—det er begravd dypt, men jeg finner det. Jeg presser det under meg, forestiller meg at det er ansiktet ditt, og knuser det til intet. Så tar jeg av meg jeansene for å avsløre katastrofen inni. Dette er slutten på all forbindelse vi hadde—med mindre du er desperat nok til å rydde opp i dette rotet, din verdiløse tosk! Snart vil du motta disse skitne jeansene i posten, sammen med denne videoen. Betrakt det som min avskjedsgave—et siste minne om meg som du aldri vil glemme. Farvel, og godt å bli kvitt deg!
