I fire lange dager har jeg holdt tilbake, ventet på at du skal være vitne til dette øyeblikket. I dag avslører jeg min overraskelse: Jeg vil at du skal se mens jeg slipper ut denne tett sammenpressede, steinharde avføringen i mine hvite truser. Til tross for ubehaget har jeg motstått, og nå nekter kroppen min å slippe tak. Jeg skal guide den – beveger meg sensuelt, frist deg med glimt under skjørtet før jeg viser alt. Fristes du? Hvor sterkt lengter du etter å se meg skitne til disse trusene? Jeg kan kjenne presset øke mens avføringen beveger seg nedover. Jeg tar av meg skjorten, gjør meg klar til utfordringen som venter. Nærmere kameraet presser jeg med all min kraft – stønner, grynt – til det endelig danner seg en bule i trusene mine. Men det er mer! Jeg strekker meg bakover, føler den ubøyelige hardheten. Romskilen min strekkes vidt mens jeg presser igjen, klumpen forskyver seg, men gir ikke etter. Med ubøyelig innsats tvinger jeg den endelig ut – en monumental utløsning, som en fødsel av en stein. Jeg frist deg, viser frem bulen jeg har skapt, beveger meg nærmere og lengre bort, bevegelsene mine er bevisste. Jeg går, svinger, nyter tanken på din opphisselse. Sitter på en krakk og prøver å flate ut den harde massen, men den beholder formen sin, like ubøyelig som stål. Reiser meg og frister deg enda mer, følger hardheten gjennom stoffet. Lengter du etter mer? Jeg tar av trusene, avslører mine skitne kinn og den harde avføringen på nært hold. Mitt skitne romskil inviterer – lengter du ikke etter å begrave deg selv i det? Jeg presenterer beviset på min kamp, inviterer deg til å nå klimaks i dette øyeblikket av rå, primitiv utløsning.
