Angst har en måte å forsterke alt på—inkludert min evne til å produsere de høyeste, mest pungente prompene som kan tenkes. Hver. Eneste. Gang. Med vennene mine på vei på mindre enn en time, luktet huset som en søppelfylling på en varm dag. Jeg trengte en rask løsning for å maskere stanken. Å skylde på partneren min falt meg inn, men siden han har en tendens til å avsløre meg, var den planen dømt til å mislykkes. Så traff det meg. "Hei, baby," smilte jeg da han kom inn i kjelleren. "Husker du den kyskhetsenheten jeg har tilgjengelig for ‘disiplinære formål’? Vel, jeg trenger at du gjør noe for meg." Motvillig la han seg ned mens jeg forklarte planen min: "Jessy og Rebecca kommer snart, og jeg må få bort denne gassen. I neste time skal du lukte og svelge alt som unnslipper. Forstått?" Med et stønn gjorde han som jeg sa. Jeg plasserte meg over ansiktet hans, de stramme spandexbuksene mine presset mot nesen hans, og slapp løs. Kampen hans var umiddelbar. "Å gud," mumlet jeg og følte enda en bølge. Jeg skyndte meg på badet for å klare veien og returnerte for å slippe løs hele kraften av mitt gassangrep. I hasten min glemte jeg å tørke. "Oops, sorry, kjære. Synd for deg!" lo jeg og presset meg ned mot nesen hans igjen. For å unngå videre ‘straff’ holdt han ut, hans dempede stønn gjenlød mens stanken ble overført til halsen hans. Noen hint av gass slapp likevel ut, så jeg tok drastiske tiltak—jeg tok av meg spandexbuksene for å skape et perfekt tetningsleie. En massiv promp eksploderte rett inn i neseboret hans. "Helt fantastisk!" fniste jeg. "Direkte prompeinjeksjon!" De fleste flykter fra slike lukter, men der var han, min dedikerte ‘prompefilter’, nese-mot-rumpa, og tok alt. De dempede lydene bekreftet hans elendighet, men jeg kunne ikke la være å beundre hans lydighet. "Slik en god mann," ertet jeg. "Men tro ikke du er utenfor fare—kyskhet venter. Hvor lenge avhenger av prestasjonen din. Og så langt er du på vei inn i uke #3."
