Under meg er ansiktet hans fanget, fanget i den planlagte designen av benken som er skapt for dette formålet. Anklene, knærne, hoftene, håndleddene og albuene hans er stramt bundet, mens klemmer holder hodet hans på plass. Puten under blåser seg opp og sikrer at ansiktet hans passer perfekt i det tiltenkte rommet. Det er ingen utvei, ingen respitt. Mens jeg gnir rumpen min mot hans patetiske, kjempende skikkelse, er nesen hans begravd dypt, inhalerer essensen av min dominans. Luft blir en fjern erindring; alt han puster inn er meg. Stoffet fra yogabuksene mine klamrer seg til ham mens en het, bevisst utløsning fyller rommet og omgir sansene hans. Han rykk mot båndene, men hver bevegelse gjør ham bare svakere. Han er min nå—min trone, mitt leketøy. Ytterlighet strømmer gjennom ham mens jeg dokumenterer hans underkastelse, sikrer hans skjebne som min permanente slave. Jeg tar av meg til bare trusen og gjør narr av ham med kilden til hans tidligere fascinasjon. «Hvordan lukter den nå?» snerrer jeg og nytes av hans ubehag. En våt, hørbar glipp unnslipper, og sparer ham bare ved den tynne barrièren av stoff. «Ikke dra noe sted,» spøker jeg med et sadistisk latter, etterlater ham bundet mens jeg tar meg av mine behov. Når jeg kommer tilbake, senker jeg min bare, uvaskede kropp ned på ansiktet hans og tørker meg ren med hans hjelpeløshet. Kampene hans underholder meg bare enda mer. «Oops,» hvisker jeg når enda en het eksplosjon unnslipper og flommer lungene hans. «Takk for at du er en så god stol, min skitne lille slikker.» I natt vil han forbli min trone, min straff, og kanskje, hvis jeg ønsker det, mitt personlige toalett. Kjemp så mye du vil—det er ingen utvei fra denne skjebnen.
