Hver gang jeg kaster meg inn i en intens mageøkt på treningsstudioet, blir jeg rammet av en uventet og uønsket bieffekt—eksplosiv gass. Og hvis måltidet mitt etter trening tilfeldigvis er Chipotle, fullt av bønner og ris, blir resultatet vulkansk. Lukten er så intens at den kan brenne nesehår—hans nesehår, for å være presis. Ubehaget var uutholdelig, magen knyttet seg sammen av kramper, og stanken så ond at jeg ikke kunne holde den ut selv. Men det er nettopp derfor jeg har en medskyldig, ikke sant? Deres rolle? Å ta mot de verste konsekvensene av mine fordøyelsesproblemer slik at jeg slipper. Da jeg kom hjem, fant jeg dem liggende på sofaen, som vanlig. Uten å nøle, dirigerte jeg dem til benken og spente dem fast. De prøvde å protestere, men en påminnelse om de belastende videoene jeg har lagret på flere kontoer fikk dem raskt til å tie. Munnen deres var på vei til å bli deres verste fiende. Jeg plasserte min svette, post-trenings bakdel rett over nesen deres og ba dem puste dypt inn mens jeg satte meg ved Xboxen deres og brukte avledningen til å ignorere de dempede klynkene deres under meg. LOL. De adlød og tok dype åndedrag som instruert, mens deres stønning markerte hver innånding. For å øke torturen, jaget jeg dem med hva som ventet, og presset meg forsiktig nærmere til jeg bestemte meg for å ta av meg de rosa treningsbuksene mine, slik at nesen deres fikk full kontakt med min svettefylte kropp. Lukten måtte være overveldende—de prøvde å rømme, men benkens design holdt hodet deres på plass, med nesen deres dypt begravd i mitt skjul. Mens jeg prøvde å lette på trykket, skjønte jeg at noe mer betydelig var på vei. Bare svake, flammende pust slapp unna først, men jeg var ikke ferdig. Jeg grep en tallerken og forberedte meg på det som skulle komme, og sparte litt til senere. Da jeg senket meg tilbake på nesen deres, merket jeg at kampen deres intensiverte seg. PFFFFTTT—en sviende eksplosjon brøt ut, og krampene mine begynte å gi seg. Likevel holdt jeg dem nedsenket, lot dem få korte puster mellom hver nye bølge til noe mer substansielt kom ut. OOPS! Jeg omposisjonerte meg og dro sølet over ansiktet deres, for å sikre at hvert spor havnet i neseborene deres. Så ydmykende—dette får du for å krangle med meg. Noen få ekstra sviende utbrudd gjorde jobben, og nesen deres var nå fullstendig fylt. Jeg husket tallerkenen og spredde det som var igjen over leppene deres, sikret det med tights for å unngå at de rømte. Med full vekt gned jeg hoftene frem og tilbake, og økte miseren deres. Før jeg avsluttet, forsikret jeg meg om at nesen deres var helt mettet og presset hver siste bit inn i luftveiene deres. Nå er nesen deres virkelig FULT AV ROMPE.
