Diana og jeg er utmattet etter en lang dag med å vandre rundt i byen. Føttene våre har vært fanget i trenere i timevis, og vi kan bare forestille oss den fuktige, muskusaktige duften som stråler ut fra sokkene og skoene våre. Diana mistenker at det til og med er et hull i en av sokkene hennes. Vår lille følgesvenn er her, klar til å underholde oss mens vi gir oss hen til lekfull ydmykelse. Vi kaller på ham, håner ham og ser hvordan han ivrig logrer med halen, allerede fanget av de intense luktene som slipper ut fra skoene våre. Han snuser vedvarende, nesten som om han liker det. Når vi har fått nok, avslører jeg sokkene mine, og han vet hva som kommer neste. Vi instruerer ham om å løsne lissene med tungen, ta av oss skoene våre og puste inn den skarpe aromaen inne i dem. Lukten er overveldende, men han ser fascinert ut. Vi trykker sålene og sokkene mot ansiktet hans, tvinger ham til å inhalere duften av vår anstrengelse. Dianas hullete sokk bidrar til øyeblikket. Tær og fingre omslutter nesen hans, slik at han føler hver dråpe av ydmykelsen. Vi krever at han holder munnen stengt, puster bare gjennom nesehullene for å nyte den intense duften fullt ut. Han gjør ikke motstand, fortsetter å inhalere dypt mens vi sparker ham i ansiktet og bruker ham som fotbenk. Vi tar turninger til å trykke sokkene våre under nesen hans mens den andre ydmyker ham ytterligere. Føttene mine forblir nær ansiktet hans, slik at han ikke går glipp av et sekund av vår dominans. Endelig kommer øyeblikket—vi drar av sokkene våre og nyter vår barfotete triumf.
