Å forvandle noen til et intet mer enn et redskap er ingen enkel oppgave, men det er ingen grunn til å unngå å finne glede i prosessen. Se for deg øyeblikket når, uten forvarsel, en ustoppelig strøm slippes løs på et hjelpeløst offer. Nettopp som det åpner munnen, forventende at den skal klare noe håndterbart, blir det møtt med en motbydelig kaskade som dekker ansiktet i en uappetittlig rot. Men ikke kast bort din sympati – denne personens bekymringer er irrelevante, dens menneskelighet triviell. I stedet, fryd deg i dens ulykke, forsterket av ekkoene av min utsvevende latter. Utvilsomt veier en slik glede tyngre enn dens lidelse. Som forventet, veltar den ynkelige skapningen i selvmedlidenhet, uten å gjenkjenne gleden dens elendighet gir meg. Dens skrik og bønner om nåde er nytteløse, dens svake forsøk på å verne seg mot pisken legger bare til kaosets intensitet. Dens desperate bevegelser smører skittenheten enda mer ut, og tvinger meg til å holde den nede med vekten av min tunge støvel – et heldig valg, ja. For de som nyter dette skuespillet, er det en ekstra fordel. Mine flytende bevegelser, mens jeg posisjonerer meg for å levere presise slag, tilbyr en fengslende visning av min atletiske form – en harmonisk blanding av styrke og grasiøsitet. Et bevis på menneskelig fortreffelighet som står i skarp kontrast til nedbrytelsens dybder. Se for deg selv i dens sted, et redskap, redusert til ikke mer enn et objekt av nytte.
