Din eier har sjenerøst lånt deg til meg, og jeg har tenkt å utnytte hvert sekund. Jeg har fått høre at du er lydig, og nå skal vi teste det. Jeg har den perfekte oppgaven for et vesen som deg: du skal være mitt personlige, tilgjengelige toalett, døgnet rundt. Et enkelt knips med fingrene, og du skal skynde deg til plassen din under meg. La oss være tydelige, dette er ingen enkel oppgave. Kroppen min er en fabrikk av avfall, og produksjonen er overveldende. Hver morgen, uten unntak, må jeg kvitte meg med en kraftig, tett last. Noen ganger melder behovet seg flere ganger om dagen. Mengden som spruter ut fra rumpa mi er en naturkraft, nok til å overvelde og kvele et mindre vesen. Be om at du overlever flommen. Jeg er klar til å innvie deg. Åpne munnen vidt; tarmene mine rører på seg, og denne massen er klar til å fødes. Du vil føle dens vekt, dens varme, dens totale dominans. Når jeg har tømt meg, vil du forbause deg over fjellet jeg har produsert og forstå hvor trivielt din eksistens er. Dette er din eneste måltid. Svelg hver eneste bit. Våg ikke å se misfornøyd ut—dette er bare det første tilbudet dagen har å by på. Det er så mye mer som kommer. For neste sesjon legger jeg demonstrativt vekk støvlene mine, en falsk høflighet før stormen. «Jeg er hensynsfull,» vil jeg håne, «men ven deg ikke til det. En tidvannsbølge av dritten min kommer.» Magen min kverner etter et overdådig måltid, et festmål du til slutt må betale for. Trykket bygger seg opp, en tett, presset stol som krever utløsning. Jeg kan ikke holde den tilbake lenger. Når jeg slipper den løs, vil jeg se deg kjempe under den fæle kaskaden. «Utrolig,» vil jeg gispe, «jeg kveler deg virkelig med min skitt. Dø ikke på meg ennå; jeg har mange flere dager med bruk å få ut av deg.» Jeg er så stolt av denne skapelsen at jeg umiddelbart tar et bilde. Jeg må spise ute slik oftere, med viten om at du vil være her for å motta de rikelige, morgendelige resultatene. Til i morgen, toalett. Be om at jeg ikke produserer en enda mer ødeleggende last. Det ser ut til at bønnene dine ikke var nok. Reservene mine er igjen rikelige. Spar på tårene; jeg føler ingenting for deg. Du er en beholder, og din oppgave er å bli fylt. Se på den hovne, stramme kurven på magen min—ser du byrden jeg bærer for deg? Nå vil jeg kvitte meg med den. Mengden er enorm, enda større enn før. Du må være en inspirasjon for tarmene mine. La oss ta et nytt bilde av kunsten min; jeg er en sann virtuos av vulgæritet. Det fjerde kapitlet er ditt å forestille deg, og jeg forsikrer deg, det vil være like nådeløst.
