Min kollega Claire og jeg har en spesielt vakt i dag, der vi spiller rollen som to uplettelige sykepleiersker. Vår praksis handler ikke om helbredelse, men om eierskap og lek. Legg merke til de knirkende, hvite uniformene, hanskene som smekkes fast rundt håndleddene, fasaden av steril profesjonalitet – alt et forspill til den herlige grusomheten under. Vår pasient ligger foran oss, skjør og ettergivende. Diagnosen er irrelevant; vår foreskrevne behandling er absolutt: den systematiske nedbrytningen av hans stolthet. Å la ham få luft er vår første innrømmelse. Den første medisindosen? Et skarpt, vått spytt over ansiktet hans. Nyt det, slave. Din avsky og spenning er tydelige for oss, og motstanden din gjør bare vår glede søtere. Vi går videre til bandasjene – tape, plast, tau – og vikler ham inn til en stram, hjelpeløs pakke, et eksemplar klargjort for vår skjønn. Han er ikke en mann nå, men et objekt i vårt laboratorium. Vi fanger hans glassaktige blikk mens vi håner ham, denne viljeløse skapningen redusert til et forsøksdyr for våre luner. Hver kommando er et beregnet slag. Hver latter, et kirurgisk snitt i hans ånd. Vi presser fotsålene mot ansiktet hans, tvinger kjeven vidt opp, og vanærer ham med titler som passer hans tilstand: ingenting, fiasko, bedrager. Terapien vår er forakt; vår bedøvelse, ren ydmykelse. Bedring? En umulighet. Etter en slik intensivbehandling gjenstår bare avhengighet. Han forstår dette allerede. Han vil komme tilbake og trygle oss om å ta på disse uniformene igjen, om å smekke på hanskene på nytt, og om å behandle ham som den villige avfallet han har blitt. For hva er mer berusende for en slave enn å være de nådeløse sykepleierskenes permanente eiendom?
