I dag var ikke annet enn en sjelden prøvelse—en sann utholdenhetstest. Opplevelsen presset meg til ytterkantene, men jeg holdt ut. To kommanderende skikkelser, gudinner på sitt vis, satt foran meg og dikterte mine hver minste bevegelser. Deres forvridde spill innebar å lage det de kalte en "cocktail"—skummet og ubehagelig, skapt av deres egen essens. Først var Christines intensitet overveldende, hennes duft først skarp men snart kjent. Men Victorias tur var sjokkerende—uforutsigbar og skremmende, hennes aroma markant annerledes og uventet søt. De vekslende smakene og følelsene var overveldende, en blanding av kaos og nyskapning. Mer enn én gang kjempet kroppen min imot, men jeg tvang meg selv videre, drevet av ren viljekraft. Deres metoder var nådeløse, hver eneste slag fra beltet eller pisk sendte bølger av smerte, presset meg til å svelge raskere samtidig som det ødela konsentrasjonen min. Victorias siste angrep etterlot meg slått, kroppen øm mens jeg beskyttet meg mot hennes slag. Til tross for kvalene, er det en ubestridelig tiltrekning ved denne adrenalinfylte prøvelsen. Drivet til å lykkes, spenningen ved å presse meg selv utenfor grensene—det er berusende. Å hvile etterpå gir en merkelig tilfredshet, i vissheten om at jeg gjennomførte krava deres fullt ut. P.S. Tungen min føltes rå, som om den var slipt med sandpapir, sannsynligvis på grunn av Victorias fibrete, frøfylte offer, som jeg måtte tygge og svelge fort. P.S.2. Beltslagene var smertefulle, langt mer smertefulle enn en pisk, tvang meg til å fremskynde men distraherte meg fra oppgaven. Victorias nådeløse angrep etterlot meg skadet, men opplevelsen forblir merkelig tiltrekkende—et helvetes slag jeg føler meg trukket til å gjenoppleve for adrenalinet og drivet.
