Under mitt siste møte med Madame Karina samlet jeg mot til å bekjenne følelsene mine for henne. Hennes svar var hånlig latter, men hun stoppet ikke der. Fast bestemt på å frata meg all verdighet, sørget hun for at jeg aldri mer ville våge å nære slike følelser— langt mindre drømme om å røre henne eller engasjere meg i noen form for intimitet. Fornedrelsen begynte med hennes kommando om å ta på meg dameundertøy og presentere meg for henne. Deretter festet hun en dildo og tvang meg til å tilfredsstille den, noe som fikk meg til å føle meg nedverdiget og fullstendig ydmyket mens hun støt inn i munnen min. For å fordype skammen, ble jeg tvunget til å avsløre mitt slappe og lite imponerende lem, noe som innbrakk meg vedvarende, hånlig latter. Jeg var forferdet og ønsket jeg kunne forsvinne. Min rolle ble gjort smertefullt klar: jeg er, og vil alltid være, Madame Karinas toalettslave. Nå er jeg redusert enda mer— ikke bare en slave, men en villig luder. Tanken på hennes strap-on som trenger inn i meg neste gang fyller meg med redsel, men en pervers forventning ligger likevel i luften. Som vanlig lot ikke Karina meg gå sulten. Som alltid produserte hennes anus et rikt tilbud, som jeg slukte begjærlig. Jeg betraktet det som en sjelden privilegium å være den eneste som kjenner smaken av hennes ekskrementer, en unik bånd knyttet gjennom fornedrelse og hengivenhet.
