Etter en slitsom dag med strandvolleyball og en intens treningsøkt var kroppen min gjennomvåt av svette, og jeg frydet meg over å bruke den til å dominere min underdanige igjen. Sikret solid i smorbenken var han fullstendig immobilisert, ansiktet hans fanget under rumpa min, hjelpeløs og fullstendig under min nåde—som jeg ikke hadde noe av. «Ta et dyp pust, bitch,» kommanderte jeg, spredte leppene mine og tvang nesen hans dypt inn i fitta mi, skapte en perfekt tetning. Jeg holdt ham på randen, lot ham bare få flyktige drag av luft før jeg slo meg ned igjen, ansiktet hans ble flammende rødt mens han kjempet for å puste. Hver smoring ble lengre, presset ham nærmere grensen mens jeg spilte på Xbox-en hans, nesen hans fremdeles begravd i sprekkene mine, inhalerte ingenting annet enn lukten av svetten min. Hans panikkpust økte nytelsen min, spesielt siden han nylig hadde testet tålmodigheten min. Omtrent 13 minutter inn i hans prøvelse bestemte jeg meg for å eskalere situasjonen. Tidligere hadde jeg nydd melk og iskrem—vel vitende om at laktoseintoleransen min garanterte mer enn bare gasser. Jeg følte det bygge seg opp, og jeg kunne ikke holde tilbake lenger. Uten forvarsel slapp jeg løs en varm, våt promp rett inn i nesen hans, panikken hans økte bare moroen min. «Åpne munnen din,» beordret jeg, fortsatte å spille som om han ikke engang var der, slapp løs en forferdelig utblåsning etter den andre rett inn i leppene hans. Hans dempede stønn sporret meg bare videre, og jeg tavlet ham med silgende tape, sikret at ingenting slapp unna. Nå var nesen hans det eneste fokus, presset tett mot hullet mitt mens jeg leverte gjentatte, våte, sviende utblåsninger av gass, hver enkelt ga gjenlyd gjennom neseborene hans og ned i halsen. Hans lidelse var påfallende, og jeg nøt hvert sekund av det. «God liten bitch,» hånte jeg, «lukt, smak, kvel og lid.»
