Den skitne grisen slukte hver eneste smule av sin frue sitt avfall
Mistress Jardena
Tvunget til å holde: desperasjonen tar meg over kanten
Jeg blir tatt på fersken, min søte lille jente fortapt i nytelse—stønnende, lekende med meg selv, til og med sugende på tærne mine mens jeg gnikker min verkende, trengende fitte. Du ser på meg fra døråpningen, og når jeg endelig legger merke til deg, gisper jeg. «Å, pappa! Jeg var ikke—jeg er din snille jente, jeg sverger!» Men du har allerede sett alt, og stemmen din er fast når du beordrer meg til å fortsette. Så jeg adlyder, for det er det snille jenter gjør—jeg glir fingrene dypt inn i meg selv, hoftene mine støter mens jeg jobber på mitt våte lille hull. Så treffer det meg: «Pappa, jeg må virkelig tisse!» klynker jeg, men du rister på hodet. Nektet. Jeg ber, jeg trygler, jeg vrir meg, men du får meg til å fortsette å gnikke, fortsette å fingerere, fortsette å erte meg selv til jeg ikke kan holde det lenger—en varm, hjelpeløs flom som siver gjennom meg. Og så bygger presset seg opp igjen. «Pappa, vær så snill, jeg må bæsje også—la meg gå!» Men du vil ikke. Du tvinger meg til å fortsette, fingrene mine plunger inn og ut mens kroppen min strever. Desperasjonen når toppen, og med et voldsomt, skjelvende utslipp mister jeg kontrollen—en tykk, tung masse som presses ut av meg. Den rene lettelsen skyller gjennom kroppen min, og jeg eksploderer i en blendende orgasme, skrikene mine og den rike, jordnære lukten av min underkastelse fyller rommet. Å, pappa… du gjorde meg så god.
