Varmen er nådeløs, men det gylne D-vitaminet er for godt til å motstå. Så her ligger jeg, utstrakt i ettermiddagssolen, kledd i ingenting annet enn en delikat hvit-og-blå bikini, en bok i den ene hånden og myke melodier i øret. Det er ren, lat lykke – bare meg, varmen og den stille summingen av ensomhet. Før jeg merker det, glir bena fra hverandre, og fingrene begynner å tegne langsomme sirkler over det fuktige stoffet i bikinien, mens jeg later som jeg konsentrerer meg om siden. Tærne, malt i korall, krøller og bøyer seg mens nytelsen begynner å bygge seg opp. Jeg skyver stoffet til side og avslører den utemmede busken under – mørk og tett mot den solvarme huden min, neglene en skarp, levende kontrast. Berøringen min øker farten, så bremser den, mens jeg uanstrengt blar om en side. Det er så uanstrengt, så uten hastverk – bare et stille, privat spill under åpen himmel. Jeg flytter meg i stolen, snur meg så rumpa vender mot deg, knærne plantet, fotsålene løftet, og sitter på huk med uanstrengt eleganse. Jeg drar stoffet til side igjen, og lyset fanger hver kurve, hver skygge, spesielt den stramme, rosafargede ringen. Den begynner å rykke, å trekke seg sammen, og du vet nøyaktig hva som kommer. En mørk tupp titter frem, glir sakte og bevisst ut, og kaster en slank skygge over setet mens den forlenges. Med et mykt plopp lander den, så glir den over kanten – etterfulgt av et plutselig, uforsiktig sprut av urin. Jeg forblir stille, suger til meg solen, brisen, det rå slippet av press. Enda en lengde følger etter, og legger seg på stolen ved siden av meg mens jeg vender tilbake til boken, med bena i vid åpning, lent inn i varmen, og rotet mitt glinser vått i det gylne lyset.
