TITTEL: Å Fôre Tronen
Valentina Lux
Ludovica Luxury - En fortelling om nytelse: Italia møter Spania i HD
I dag er Miss Lith og jeg helt nådeløse—ingen barmhjertighet, ingen nøling. I går kveld inviterte jeg henne på en intim italiensk festmåltid på en sjarmerende restaurant som alltid fenger meg. Vi forsvarte hele menyen: delikate håndlagde prosciutto-antipasti, rik pasta dekket i en tykk ragù som blir værende i magen i timevis, dekadent kremet tiramisu, og en robust espresso til avslutning. Perfeksjonen i italiensk mat ligger i dens tyngde—hver bit fyller deg gradvis, etterlater magen fast, varm og overfylt av den herlige pressen som får deg til å smile. I dag morges var én blikk mellom oss nok: tid for å renske. Vi kalte slaven til stuen og beordret ham å ligge flatt på rygg på det kalde gulvet, armene stive langs sidene—ingen bindinger, bare den strenge direktiven om ikke å bevege seg en millimeter. Hodet hans ble vippet tilbake mot den lave benken, nakken stram, halsen eksponert, munnen dratt åpen av hans egne hender for å sikre at leppene forble separerte. Han vet bedre enn å lukke den—selv for et øyeblikk—ellers begynner klapsene, eller verre. Ingen ringmunnspreder, ingen silikontrakt—bare hans bare munn, lepper strukket tynne, tunge presset ned, tenner skjelvende mens han kjemper for å puste gjennom nesen. Ansiktet hans er et skue: øyne vidt åpne og bønnfallende, pupiller utvidet av frykt, panne glinsende av svette, kinn skarlagenrøde av skam. En svak klynking unnslipper—en kvalt bønn som så vidt forlater leppene, holdt åpent til sin absolutte grense. Vi kunne ikke brydd oss mindre. Jeg knelte over ham først, knær som rammet hodet hans, kroppen min svevende noen centimeter over hans gispende munn. Med et dypt sukk slappet jeg av—og den første bølgen kom, sakte, tykk og sviende, en mørk masse som landet rett på tungen hans, krøllet seg som en slange. Lukten fylte rommet umiddelbart—rå, primær, en blanding av vår essens blandet med gårsdagens kaffe og nytelse. Han rykkjet til, forsøkte å snu hodet, men jeg grep tak i håret hans og låste ham på plass. Den andre bølgen fulgte—mykere, men større, fylte munnen hans til den spilte over, tykke strømmer rant ned kinnene og halsen hans. Han kvekket, tårene strømmet, men våget ikke å lukke munnen—han visse konsekvensene alt for godt. Miss Lith lente seg over meg, hennes latter lav mens hun strøk ryggen min. «God jente,» mumlet hun. «Fyll ham opp. Jeg vil ikke ha plass igjen når det er min tur.» Sammen slappet vi løs nesten to kilo varm, kompakt vekt—tung, klissete, umulig å svelge raskt. Han måtte tygge sakte, nyte hver bit som gled ned halsen hans, halsen hans synlig arbeidende for å holde kvalmen i sjakk. Nøling eller avsky innbrakte ham piskeslag—en flerhalet våpen som etterlot krimsonmerker over brystet, lårene eller hvor vi ville. Vi ertet ham med det tidligere, lot dens plystreminne ham om hans plass. Men tjenesten stoppet ikke der. Min gyldne strøm, sviende og skarp, strømmet ned halsen hans for å lette lasten. Miss Liths viskøse morgenspytt krydret blandingen, preget rollen hans som en menneskelig toalett. Vår latter—kald, grusom—fulgte hans kamp, hans host, hans tårevåte svelginger. Av og til presset en fot hardt mot brystet hans eller et skarpt slag minnet ham om hans eierskap. To nådeløse gudinner, magen lett og tilfreds, én gispende munn fylt til bristepunktet. Regelen var enkel: konsumer hver bit, lukk aldri munnen, klag aldri. Eller vær forberedt på dobbelt så mye lidelse—og vi nyter hans lidelse langt mer enn lydighet.
