Den skitne grisen slukte hver eneste smule av sin frue sitt avfall
Mistress Jardena
LUDOVICA LUXURY — SPINAT-KUREN-RITUALET
I dag trer jeg inn i rollen som helbreder: en skarp hvit frakk, kneppet opp akkurat nok til å antyde hva som ligger under, og fjærlette hvite tøfler som glir lydløst over studiogulvet. Klokken to presis kommer Marco inn. Jeg studerer ham i et eneste blikk—matte øyne, gulblek hud, fargeløse negler, og når han strekker frem tungen, er den fullstendig blottet for farge. I går kveld, etter å ha bekreftet navnet hans på timeplanen min, inntok jeg intet annet enn en enorm haug med spinat. Alt det jernet strømmer nå gjennom meg, transformert og klart til å leveres. Jeg ber ham sette seg, absorberer litaniet av klager—den ustanselige svimmelheten, den oppsvulmede magen, de skarpe smertene, ereksjonene som nekter å våkne—og strekker meg så etter stetoskopet. Jeg skiller skjorten hans og presser det kalde membranstykket mot brystet hans. Hjertet hans slår sakte, lett uregelmessig; lungene hans høres skjøre ut, som om hvert åndedrag er et slit. Jeg nikker med et vitende smil, og leder ham så til å legge seg tilbake på undersøkelsesbenken. Hendene mine presser inn i den stramme, harde magen hans, kjenner oppblåstheten under fingrene, før jeg glir lavere for å vurdere sirkulasjonen hans. Pusten hans blir raskere—han forstår at den virkelige behandlingen er i ferd med å begynne. Jeg hjelper ham ned og peker på gulvet. Han senker seg ned på den myke teppet ved siden av benken, flatt på ryggen, hodet vippet bakover akkurat passe. Jeg trekker den lave hvite stolen tett inntil ansiktet hans, setter meg til rette, vender ryggen mot ham og løfter kanten på frakken. "Åpne vidt, kjære," mumler jeg, lavt og varmt. "Mirakelmedisinen kommer rett fra kilden." Jeg presser forsiktig, og slipper alt direkte inn i den ventende munnen hans. I dag er det et ekte fjell—grønt, mykt, dampende, søtt av transformert spinat. Han svelger stødig, gulp etter gulp, mens den varme massen fyller munnen hans og glir ned i halsen. Han får i seg minst halvparten, slikker seg om leppene mellom åndedragene. Så reiser jeg meg akkurat nok til å skride over ansiktet hans. Jeg begynner å urinere sakte, og sikter inn mot hans fortsatt åpne munn. Han drikker grådig, svelger hver eneste dråpe av den varme, gyldne nektaren jeg tilbyr, mens overskuddet siver nedover nakken og brystet hans. Det som søler, fører jeg over på den hovne magen hans og pungen hans, som våkner til live under den opphetede strømmen. Med den gjenværende grønne medisinen dekker jeg kroppen hans som tykk, helbredende gjørme: over magen hans, langs lårene, oppover skaftet, masserer det inn sakte så det trekker inn i huden og begynner å lindre oppblåstheten. Jeg ser ham overgi seg til behandlingen, farge vender tilbake til kinnene, ereksjonen hans blir fast og insisterende under mine hender. Jeg sprer bena hans videre, legger armene hans langs siden, og etterlater ham der—helt stille på gulvet—i nøyaktig femten minutter, så kuren kan virke langt inn og ut igjen. Jeg glir ut av rommet uten hastverk, lukker døren, og smiler for meg selv. Når jeg kommer tilbake, vil jeg føre ham til den varme dusjen, vaske bort hvert eneste spor, og se ham forlate stedet fullstendig gjenfødt. Og jeg vil minne ham på at dette ritualet må gjentas minst en gang i måneden hvis han ønsker å forbli slik.
