TITTEL: Å Fôre Tronen
Valentina Lux
Ludovica Luxury: Regel om tre
Daggryet kom med en kjent, vridende smerpe dypt i magen min. Jeg ringte i klokken. Han kom inn på kne, kledd kun i den tynnslitte grå skjorten jeg tillater slike morgenen – et stoff så sparsomt at det tjener som en stadig påminnelse om hans stilling. «Er frokosten klar?» «Ja, Frue.» En skarp krampe grep meg. Badet var opptatt, min mann forsvunnet bak døren med telefonen og den avkjølende kaffen. Det var intet alternativ. «Legg deg der,» kommanderte jeg og pekte på den bare, iskalde parkettlisten inntil sengekanten. «Rygg flat. Hodet i linje med kanten.» Han adlød øyeblikkelig, en skjelving som gjennomgikk hele kroppen da huden møtte det kalde treverket. Jeg knelte på madrassen, vendt mot sengegavelen, med kroppen bøyd over hans liggende skikkelse. Støttet hendene og plasserte meg rett over ansiktet hans. «Åpne. Du er mitt mottak i dag. Du skal svelge alt.» Jeg presset ned. Den første utladningen var treg og kompakt, en tung, varm kaskade som landet rett på den ventende tungen. Jeg følte hele kroppen hans stivne av kulde og avsky. Jeg senket meg litt, lukket ham inne. «Tygg. Svelg. Ikke spill en dråpe.» Halsen hans knyttet seg, men han klarte det. Jeg inspiserte: ansiktet hans var solt, gulvet uberørt. Tilfreds. En annen, mer pressende krampe fulgte. Denne gangen flyttet jeg på meg. Jeg tråkket rolig ut av sengen og saktet meg ned i et dyp huk over ham, føttene plantet på gulvet på hver side av hodet hans, lårene som innrammet synsfeltet hans. «Ikke rør deg. Hold munnen åpen.» Det andre offeret var mykere, et mer rotete strøm som sprutet over tungen og kinnene hans mens jeg gynset forsiktig for å tømme meg helt. Et spor ble igjen på meg. Jeg lo lavt. «Du har gått glipp av litt. Bruk fingrene. Så rengjør dem.» En skjelvende hånd løftet seg, samlet offeret og førte det til munnen. Tungen hans sirklet lydig rundt fingrene under mitt blikk. Han våget å håpe det var over. Han tok feil. En siste, svak dirring. Jeg satt meg tilbake i det samme lave huket. «Det er en siste bit. Åpne.» Jeg presset forsiktig og slapp en liten, myk klump på tungen hans. Jeg knep igjen neseborene hans. «Svelg den også. Så takker du meg.» Han svelget anstrengt, stemmen knust. «Takk... Frue.» Jeg reiste meg, tørket meg likeglad med lakenet og dyttet brystet hans med foten. «Stå opp. Fullfør kaffen. Og be om at badet forblir opptatt i morgen. Ellers...» Jeg lot smilet berøre stemmen. «...blir du sulten.» Han krøp bort, forsiden av skjorten flekket, rygen preget av mønsteret fra det kalde gulvet, en knust hvisking etter seg. «Ja, Frue.»
